Europa og USA vil, som jeg skrev en bok om for 23 år siden, skli enda mer fra hverandre

Aftenpostens redaktør Per Egil Hegge.

Bare så det er klart: En slik erklæring både kan og bør leses på så ymse vis:

- Naturvitenskapenes relative ungdommelighet kan friste noen og enhver til å påberope seg en pionérrolle innenfor obskure fagområder, som f.eks. det geologiske studium av kontinentalplatenes komparative migrasjon. (I dag, 23 år post Hegge, vet vi med sikkerhet at USA og Europa sklir fra hverandre med drøyt 12 cm per år; Hegges påfallende ullenhet uti det kvantitative, kan han med æren i behold tilskrive det moderne GPS-systemets den gang skamløse mangel på eksistens.)

- I det årvisse norgesmesterskapet i sannsigelse mellom de like årvisse finalistene, Johan Galtung og Per Egil Hegge, går sistnevnte - Inntrøndelags ubestridte kaffegrutanalytikergigant - tøft ut fra start og byr "23" allerede i første runde. En viss uro brer seg gjennom Galtungsvingen, men blir snart til orgastisk triumf da den fabelaktig virkelighetslojale fredsprofessoren med sin usigelig realistiske patos, påpeker: "Som jeg skrev i en milepæl av en bok for 24 år siden:' Europa og USA vil, som Per Egil Hegge kommer til å forutsi om et års tid, skli enda mer fra hverandre.' Ja, såpass treffsikker var min bok, at hvert eneste eksemplar av den ble sporet opp og tilintetgjort av statsansatte amerikanske fascister; men dens fordums eksistens vil kunne bekreftes av minst 32 europeiske og transatlantiske justisministere."

- Fra et nietszcheansk-religiøst perspektiv bekrefter dette de uhelbredelig deistiske sekters verste mareritt: På sotteseng lot en lettere morfinspontan Jahve sin skjebnesvangre uransakelighet delegeres med alle rettigheter til en vordende trønderjournalist med interkontinentale ommøbleringsplaner og perverst god tid. 12 cm i året blir liksom litt antiklimaktisk som søndagsunderholdning betraktet, for en menighet som er bortskjemt med Syndflod, Sodoma, Skjærsild og tilliggende herligheter.

- Uten tvil kaster Hegges påstand oss ut i en hengemyr av kvantemekanistiske dilemmaer. Først og fremst: Hvordan har den ærverdige skribent klart ikke bare å fastslå begge de angjeldende entiteters nøyaktige lokalisering i tid-rommet, samt den overordnede retning for deres interrelasjonelle relokalisering i de tre romlige dimensjoner langs tidsaksen, men ovenikjøpet den generelle kurve for hastighetsutviklingen i selvsamme relokaliseringprosess. Men kanskje enda mer interessant: Ville virkelig USA og Europa sklidd fra hverandre dersom ikke Per Egil Hegge hadde vært der for å observere fenomenet? Hvor uavhengig er egentlig det observerte fra den observerende? Er det ikke, med Schrödinger, rimelig å spørre seg om ikke Per Egil Hegge, gjennom selve den iboende logikk i sin observasjonsakt, tvinger Europa og USA til å oppføre seg på en bestemt måte, utelukkende for å tilfredsstille et inntrøndersk (og kantiansk) observerbarhetskrav, et krav som kanskje er like nødvendig som det er begrensende. Selv ser jeg for meg en virkelighet hvis grad av sprelskhet er omvendt proporsjonal med graden av human observasjon: Følgelig lar den nitrist langsomme separasjon mellom de to vestlige kulturer seg enkelt forklare gjennom at disse er de to grundigst dokumenterte kulturer i menneskehetens historie, ja faktisk så inn i grønnhælvete nærgransket og smertefullt detaljonanert, at 12 cm pro anno med ett virker i overkant generøst og selv Per Egil Hegges ruvende skikkelse noe mindre ærefryktinngytende.

- Den interkontinentale hypoteses iøynefallende fravær av Galtung-relatert materiale kan muligens, fra et rent prosa-litterært synspunkt, innvarsle en ny og spennende utvikling i den talentfulle Hegges skribentvirksomhet. Selv om Galtungens betydning for Hegges fordums glansartikler knapt kan overdrives, står det ikke til å nekte for at denne den internasjonale pasifismes yppersteprests evner innen brannfakkelproduksjon har falmet noe med årene. Dermed befinner det konservative brannvesens ledestjerne Hegge seg i overhengende fare for å udødeliggjøre seg selv på lite flatterende vis som selve sinnbildet på det å slukke fyrstikker med vannkanon. Så en viss frigjøring fra det galtungske imperativ ønskes av denne kritiker velkommen som en sørgelig nødvendighet, et påkrevd offer på den moderne lederskribentvirksomhets usentimentale alter.

- For CIA, samt den marginale gruppen av ultranerdete sivile amerikanere som er klar over Europas beklagelige eksistens i en utenomretorisk verden av slitsomme irritasjonsmomenter, vil Hegge være vel verdt å merke seg. Uavhengig av hvorvidt han faktisk har hatt en finger med i spillet om de kontinentale avstanders endringstakt, kan man ikke annet enn å beundre hans klarsyn. Dersom det eksisterer den aller minste mulighet for at denne mannen, med tilstrekkelige midler til disposisjon, kan akselerere den kontinentale seperasjonsprosess aldri så lite, bør man umiddelbart overføre noen mill fra bistandsbudsjettet til hans personlige konti.

- Selv om Hegge med rette er stolt over sin fortid som forfatter av lærebøker i geologi, og sitt banebrytende arbeid med å kartlegge kontinenalplatenes bevegelseshistorie, er det først og fremst som forfatter av herlig konservative bøker om språklig skikk og bruk, med spesielt -- ja, nærmest fetischistisk -- henblikk på de notorisk rebelske kommaenes rettmessige plass i språkets utrydningstruede føydalsamfunn - dette eldgamle, ærverdige syntaksens hierarki, hvor de lydløse klasser stadig truer med å detronisere de vokale overherrer – at han har opparbeidet seg en uhorvelig intellektuell uangripelighet. Ja, det fins språkhistorikere som i fullt alvor hevder at Hegge egenhendig slo ned et uhyre profesjonelt komma-ledet tegnsettingsopprør, hvis suksess uten tvil ville ha resultert i et grufullt tegnsettingsdiktatur og en nådeløs nedslaktning av de fonetiske symboler. Til slutt ville selv infinitivsmerket ha gått tapt, hvilket ville ha umuliggjort det i vår egen tid dagligdagse uttrykk "å hegge" ("å egenhendig sette et språks kommaer på plass, før det er for sent og katastrofen er et faktum"). Som min kloke svoger ganske riktig påpekte her forleden: "En verden uten hegging, ville vært en verden hvor løpske kommaer lå på lur bak hvert et ord, væpnet til tennene med meningsødeleggelsesvåpen!" USA - et land fylt til randen både av mening og en påfallende redsel for kommaer - har truet Turkmenistan med massiv grammatikalsk intervensjon dersom landet ikke klarer å få kontroll på sin egen tegnsetting. "Regionens opprørske kommaer og tungt bevæpnede tankestreker truer med å destabilisere hele det arabiske språk," heter det i en pressemelding fra Det Amerikanske Utenlingvistikksdepartementet; ”Ja, det er allerede kommet så langt, at flere av våre fremste arabiske oversettere har måttet melde pass i møte med den turkmenske variant av dette ærverdige idiom.” I samme skriv lover man også å ta et oppgjør med de hjemlige utropstegn, etter at nordmannen Per Egil Hegge gjorde departementet oppmerksom på disse oppfarende symbolenes bekymringsverdige rekrutteringsbonanza i en tung tid med god grobunn for sentimental poesi og enkle, patosfylte løsninger på komplekse problemer. "Det eneste gode utropstegn er et punktum," som Hegge så uforglemmelig og elegant uhysterisk fastslår.

- Jeg tror ikke det er å ta altfor hardt i å hevde at når det gjelder Per Egil Hegge, må ethvert skriftlig kildemateriale først og fremst betraktes som interessant i den grad man kan se det i sammenheng med skribentens personlige biografi, og da fremfor alt hans anstrengte, men fargerike seksualliv. Og her er det blitt meg opplyst fra autoriteter som er like pålitelige som de er anonyme og kildebeskyttede, at vår helts testikler av ham selv i lang tid har gått under kjælenavnene USA og Europa. Videre fremgår det at han allerede for 23 år siden ble seg bevisst muligheten for at en ganske spektakulær seksuell nytelse kunne oppnås gjennom å besørge en viss avstandsforøkning mellom de respektive genitale subkontinenter i sekundene før den ejakulære triumf. På den tiden var det tilstrekkelig med en ganske moderat global distansering, men som den klarsynte empiriker han alltid har vært, innså han allerede den gang at den ønskede ruseffekt over tid bare ville kunne oppnås gjennom en stadig større økning av stimulansens omfang, intensitet og varighet. I løpet av de første par år bød ikke dette på problemer; men ettersom kurven for påkrevd stimulanse er eksponentiell, vil man omsider nå et punkt hvor den stiger hemningsløst rett til værs. Min aller mest pålitelige og kildebeskyttede kilde kan, når han er på sitt aller mest anonyme, fortelle at det nå er blitt såpass ille, at Per Egil Hegge ikke lenger kan gjennomføre selv det mest banale hverdagsknull uten å leie inn to dørvakter til å stå på hver sin side av ham og hale og dra alt de bare makter i hver sin testikkel, mens vår helt pumper i vei med en tappert vedlikeholdt men stadig synkende entusiasme. Om to år vil han måtte flytte til Grønland, bestille lugar på båten til Rotterdam for venstre testikkel, på båten til New York for høyre, og bare la det stå til. Endelig vil ”Europa” og ”USA” skli fra hverandre med en samlet marsjfart på drøyt 26 nautiske mil i timen. Briste eller bære.

- De mange Per Egil Hegge-entusiastene blant mine skarer av takknemlige lesere der ute, vil forlengst ha begynt å etterlyse en tilsynelatende forglemmelse langs denne vår vei mot en dypere forståelse av det innledende sitats sentrale plass i det ruvende Heggianske livsverk. Fortvil ei, o` Sjelefrender! Nei, en såpass legendarisk representant for den fargerike norske lokalrevytradisjon, en slik gigant innen den folkelige bygdehumor, nei, ham fins det ikke den glemmebok stor nok i vårt ganske land til å romme! Sjelden i denne institusjons historie har vel én enkelt aktør fremprovosert så mye kledelig dempet, kommaregelrespekterende humring uten overdreven bruk av utropstegn, som den unge Hegge. Ikke bare tok han lokalbefolkningens særegenheter så til de grader på kornet, han gjorde det attpåtil på en varm og inkluderende måte, og med et forråd av vitser om potethøsten og slåttonna som det gikk gjetord om til langt ute på Frosta: "Perry" ble rett og slett en stjerne, en vandrende lokalhumoristisk institusjon.
Men vår helt var ung og naiv, og begikk sitt livs mest unge og naive tabbe da han på ungt og naivt vis takket ja til å bli med sin utvandrede onkel Ted-Arnfinn "over til Statene" for å spre litt fedrelandsk humringslykke på en liten men anerkjent lutefiskfestival i en grisgrendt men norskættet bygd.
For å gjøre en lang historie kort og spare leseren for velkjent midtvestensk lokalkoloritt og et påtrengende torader-tema in spe: Oppholdet blant hans utvandrede artsfeller levde ikke helt opp til Per Egils forventninger. For eksempel kom det snart for en dag at Grandonkel Huck-Vidars intense, tungetalende gudstro på ingen måte la noen demper på hans ubendige trang til å introdusere seg selv på det mest bokstavelige og breiale vis så fort han været en uprøvd kroppsåpning uten åpenbar lokal tilknytning. Hans frodige flora av mer og mindre obskure kjønnssykdommer lot seg også nennsomt demokratisere, samtidig som lukkemuskulaturens førtidspensjonering sørget for å utvide vår unge venns erfaring innen de intimsonetranscenderende selskapsleker ytterligere. Som om ikke dette var opphissende nok, kastet den naturlovstridig tykke tante Marge seg inn i seansen, med liv og lyst, rustne kjøkkenredskaper, og en nærmest encyklopedisk kunnskap om den ungmaskuline endetarms ekspansjonsmuligheter.
Av hensyn til de sarteste blant våre lesere velger vi å avslutte her, da det allerede nå bør være klart at Per Egil Hegges tanker om en økende avstand mellom Europa og USA, utmerket godt kan være uttrykk for lite annet enn en høyst forståelig ønsketenkning.

I neste ukes kommentar ser vi nærmere på skilegenden Vegard Ulvangs forhold til sokker.